Opprinnelsesgarantier– er strømmen grønn?

Verken norsk storproduksjon av fornybar energi eller opprinnelsesgarantier kan sikre deg grønn strøm i stikkontakten.

Opprinnelsesgarantier og fri flyt av kraft i EU

Norge har sluttet seg til EUs klimastrategi. Dermed deler vi ikke bare målene for CO₂-kutt som EU-landene har satt seg; vi deltar også i tiltakene deres.

Ett slikt tiltak er å samkjøre leveringen av kraft på tvers av landegrenser. Strømkablene våre strekker seg med andre ord gjennom Europa. På den måten slipper hvert enkelt land å finjustere strømproduksjonen så den verken over- eller underskrider behovet i befolkningen til enhver tid.

Dette blir sett på som gunstig – og kanskje spesielt for store kraftprodusenter som Norge – av miljømessige så vel som økonomiske grunner.

Fri flyt av strøm i EU lønner seg

Logikken er enkel: Strøm er en ferskvare, og må helst brukes med det samme den er skapt.

Se for deg at hardt vær gir store overskudd av strøm med norsk vind- og vannkraft på mandag, mens strømproduksjonen stopper opp på tirsdag. La oss så si at strømproduksjonen er jevn i Tyskland begge dagene. Da tjener både Norge og Tyskland på at norsk overskuddskraft går til Hamburg på mandag, mens tysk overskuddskraft sendes til Fredrikstad på tirsdag.

Også miljøet tjener på denne bytteordningen. Elektrisitet er vanskelig å lagre over tid; uten bytteordningen ville mange land produsert mer strøm enn de trengte for å sikre seg mot strømstopp.

Dessuten sørger dagens ordning for at en større andel av europeeres strøm stammer fra grønne energikilder – som nettopp norske vassdrag.

Opprinnelsesgaranti-ordningen

Problemet med ‘fri flyt’-ordningen er at det blir vanskeligere å holde oversikt over hvor strømmen kommer fra.

Strømleverandørene henter inn kraft fra kilden som har mest overskudd og derfor er billigst til enhver tid. Dermed varierer både opprinnelseslandet og energiformen for hver gang du stikker kontakten inn i veggen.

For de klimabevisste

For mange er dette vanskelig å svelge. Klimabevisste europeere foretrekker ofte å konsumere grønn strøm. For å løse dette problemet har EU laget den såkalte opprinnelsesgaranti-ordningen: For et ørlite tillegg i strømregningen, kan europeere – nordmenn inkludert – reservere seg mot strøm fra ikke-fornybare kilder, slik som kull- og kjernekraft. Man kan også bestille den spesifikke grønne energien man regner som renest og penest.

Faktisk har miljøbevisste europeere vist seg å ha et spesielt øye til norske vannkraftverk. Hvert år blir store deler av norsk vann- og vindkraft solgt, i hvert fall på papiret, til forbrukere og bedrifter på kontinentet som ønsker å betale litt ekstra for grønn strøm.

Opprinnelsesgaranti i praksis

En skulle kanskje tro at problemet dermed var løst. Ønsker man å unngå "skitten" strøm, kan man gjøre som så mange tyskere og nederlendere: Skifte til strømleveranse med garanti om grønn strøm. Historien er imidlertid mindre rosenrød i praksis, av to grunner.

For det første er det svært få nordmenn som benytter seg av ordningen. Tall fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har over lengre tid vist at bare mellom 10-15 % av norske strømkunder ber om grønn strøm-garantier. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på hvor sjelden man hører om tilbudet.

Resultatet er, ifølge NVEs regnskap, at om lag 3 av 5 norske strømkunder uten garanti får fossil varmekraft levert i stikkontakten, mens 1 av 5 får kjernekraft. Kun den siste femtedelen får strøm som stammer fra fornybare kilder som vind-, vann- og solenergi. Dette er langt lavere enn resten av Europa – og det på tross av at vi har Europas reneste kraftproduksjon, sett bort fra Albania.

Fornybar strømproduksjon

Tallene nevnt over er imidlertid noe misvisende. Det andre problemet med opprinnelsesgaranti-ordningen er nemlig at den kun distribuerer garantier for at grønn strøm produseres i ditt navn, mens selve konsumet kan skje et helt annet sted.

Når for eksempel tyske strømkunder ber om strøm fra norsk vannkraft gjennom opprinnelsesgarantier, er det ikke strømmen fra vassdragene våre de får, men miljøsamvittigheten.

Tenk på det slik: Når et norsk vannkraftverk produserer én kilowatt-time med fornybar strøm, blir denne oversatt til et lite kakestykke som representerer grønn energi i EUs kraft-regnskap.

Vil gå mot renere kraft

Tanken er at dersom enkeltpersoner og selskaper kan "reservere" slike kakestykker – ikke i form av fysisk strøm-overføring, men på papiret – vil markedet i Europa etter hvert bevege seg mot renere kraft, som nå etterspørres direkte. Dette er den tenkte miljøgevinsten av opprinnelsesgaranti-ordningen.

Det er altså ikke selve den rene strømmen som blir solgt, men den delen av klimaregnskapet som strømmen står for. Kritikere vil derimot innvende at systemet kun gir symbolske overføringer, i form av god samvittighet, mens de fysiske overføringene av strøm er nokså uendret. De er nemlig underlagt geografiske lover.

Realiteten er at mesteparten av den norske, rene kraften sjelden reiser langt og havner i norske og skandinaviske stikkontakter, uansett hvor mange opprinnelsesgarantier som kjøpes i utlandet, og uansett hvor få som kjøpes her hjemme. Dermed er nok «opprinnelsesgaranti» et litt skjønnmalende begrep.

Verdt å kjøpe garantier om grønn strøm?

Betyr dette at norske strømkunder har liten grunn til å betale de ørene det koster ekstra å be om opprinnelsesgaranti?

Vel, fra et klimaperspektiv er realiteten følgende: Miljøgevinsten av garanti-systemet slår kun inn når den etterspurte mengden "grønne kakestykker" med fornybar strøm overskrider mengden grønn strøm som uansett produseres. Slik er ikke tilfellet i Norge, der over 98 % av strømproduksjonen allerede er fornybart.

Av den grunn, blant andre, konkluderte en rapport fra Adapt Consulting med at «det kan altså ikke dokumenteres noen energi- eller klimagevinster ved kjøp av opprinnelsesgarantier».

Kan være positivt

Det betyr ikke at ordningen er dødfødt. Miljøeffekten kan i teorien melde seg dersom mange nok bestiller garantier om grønn strøm. I et slikt scenario kan Europas totale etterspørsel etter grønn kraft tvinge fram fornybare satsinger og på den måten gagne klimaet.

Konklusjonen er dermed tvetydig: Strømmen du får i kontakten er ikke like grønn som kraftproduksjonen vår skulle tilsi. Men den er heller ikke like skitten som tallene på kraft-regnskapet skulle tilsi.

Miljøgevinsten av den rene kraften vår er simpelthen solgt til utlandet gjennom opprinnelsesgarantier. Per i dag har dette kompliserte systemet liten reell effekt for klima, og påvirker i hvert fall ikke norsk produksjon. Men om mange nok deltar i systemet, kan det fungere etter hensikten i fremtiden.